Et hav av muligheter…

En liten tropisk syklon – del én

Klassekampen 01-09-2021
En liten tropisk syklon – del én
Henning Røed,
sakprosaforfatter

Orkanen filleristet huset. Veggene tøyde seg sidelengs, og en elektrisk ledning røyk tvert av. Flammene slo opp fra veggen og det begynte å brenne. Taket løftet seg rett opp og forsvant og styrtregnet pøste inn. Det slukket i alle fall brannen, rakk jeg å tenke.

« Everybody out ,» skrek en av fijianerne. Dette var den andre bygningen vi hadde måttet rømme fra på en time, og jeg undret meg over om det fortsatt fantes noen hele hus igjen på øya.

Hvordan i all verden har jeg klart å havne i en slik situasjon, tenkte jeg, mens vi løp gjennom jungelen. Akkurat som om jeg ikke visste svaret. Samme morgen hadde en av staben på den lille turistøya kommet ned på stranda, der vi turister badet og solte oss.

« A hurricane is coming. It is not dangerous, but those of you who want can leave with the ferry », var beskjeden. De fleste turistene pakket og forsvant, men en håndfull gærninger hadde funnet ut at dette kunne bli interessant. « No worry, sir, it’s just a small hurricane. It’s normal for this time of the year ».
Samme ettermiddag hadde vi samlet oss i det tradisjonelle fijianske felleshuset, buren. Et stort åpent rom med sandgulv. Nervøst så vi himmelen bli blåsvart, så svart, og at havet krøp helt opp til husveggen. Vi fikk beskjed om at det var middag. Fijianerne er et utrolig positivt folkeslag, og nå serverte de varm mat mitt under en storm.

Jeg var på vei ned den indre trappa for å hente mat da Bølgen traff huset. Dobbeltdøra ut til stranda som var barrikadert med sandsekker og et par solide bjelker, eksploderte innover i rommet. En flere meter høy bølge feide inn, og folk ble feid over ende. Det hele minnet om en scene i en piratfilm der noen sprenger seg inn klar for bording.

Fijianerne fikk raskt alle opp i andre etasje. Problemet var bare at der var det ingen utgang. Pytt-pytt. Med noen raske slag med en øks var det problemet løst. En stige ble satt opp utenfra til det improviserte hullet og en etter en ble vi hjulpet ned.

Med en fijianer som viste vei, løp vi innover i jungelen. Vinden hadde pisket opp sand, som flerret huden av beina mine, og jeg angret bittert på kortbuksene. Et kraftig vindkast rev av meg brillene, og bare flaks gjorde at jeg kunne plukke dem opp ti meter lenger borte på stien.
Vi dukket inn i en ny bygning der vi fikk beskjed om at vi skulle tilbringe natten. Det var før det begynte å brenne i veggene og taket bestemte seg til å leke helikopter.

herringroe@hotmail.com