First We Take Crete
03/07/21 11:00
Klassekampen 03-07-2021
First We Take Crete
Henning Røed, sakprosaforfatter
En dag i mai, i en landsby helt sør på Kreta. Det er tidlig på 1980-tallet. Erik og jeg har truffet to flotte jenter bosatt i Berlin, og i noen dager nå har vi levd på strendene, langt fra folk. Sovet ute rundt et bål. Godt hjulpet av stjernehimmelen, rødvin og kjølige netter, var vi enige om at ferien så langt hadde innfridd alle forventninger. Nå følte vi imidlertid behov for en dusj, en seng og en gresk restaurant – så i kveldingen satt vi på en slik på et bortimot folketomt sted, og nøt utsikten over Middelhavet.
Maten var fortært da amerikanske Audrey og tyske Gabrielle stakk hodene sammen og sendte lange blikk mot de tre mannfolkene fem bord bortenfor. Det er Leonard Cohen, hvisket Audrey, nesten gispende, før hun reiste seg. Gabrielle fulgte etter, litt sjenert. Erik og jeg var for kule til å vise interesse for en verdensstjerne, selv om vi hadde alle LP-ene hjemme.To sekunder senere så vi til vår forferdelse at jentene ble invitert til å sette seg.
Vi mister damene!, hviskeskrek Erik. Tre sekunder senere introduserte vi oss for Leonard Cohen – og hans kompis, den britisk visesangeren Cat Stevens. Tredjemann var også musikker, men ukjent for oss. Cohen spurte hvor vi kom fra. «Norway? Where in Norway?» «Oslo!» Han lyste opp, og ba oss slå oss ned. Ivrig nevnte han Theatercafeen! Nasjonalteateret!
Han var underlig nok skikkelig godt kjent i Oslo – og vi var selvfølgelig alt for kule til å spørre om hvorfor. Først mange år seinere hørte jeg historien om Marianne Ihlen, Leonard Cohen og Hydra. De to bodde der, før de satte seg i hennes Karman Ghia, og kjørte hele veien fra Hellas til Oslo. Plutselig forsto jeg Cohen sangen «So long, Marianne».
Det ble imidlertid en hyggelig kveld på Kreta i 1980, selv om Audrey og Gabrielle ble litt snurte over at Cohen tilsynelatende var mer interessert i å snakke med oss, enn med dem. De var slett ikke vant til slikt, og det var for så vidt ikke vi heller. Men det var vi selvsagt alt for kule til å innrømme.
herringroe@hotmail.com
First We Take Crete
Henning Røed, sakprosaforfatter
En dag i mai, i en landsby helt sør på Kreta. Det er tidlig på 1980-tallet. Erik og jeg har truffet to flotte jenter bosatt i Berlin, og i noen dager nå har vi levd på strendene, langt fra folk. Sovet ute rundt et bål. Godt hjulpet av stjernehimmelen, rødvin og kjølige netter, var vi enige om at ferien så langt hadde innfridd alle forventninger. Nå følte vi imidlertid behov for en dusj, en seng og en gresk restaurant – så i kveldingen satt vi på en slik på et bortimot folketomt sted, og nøt utsikten over Middelhavet.
Maten var fortært da amerikanske Audrey og tyske Gabrielle stakk hodene sammen og sendte lange blikk mot de tre mannfolkene fem bord bortenfor. Det er Leonard Cohen, hvisket Audrey, nesten gispende, før hun reiste seg. Gabrielle fulgte etter, litt sjenert. Erik og jeg var for kule til å vise interesse for en verdensstjerne, selv om vi hadde alle LP-ene hjemme.To sekunder senere så vi til vår forferdelse at jentene ble invitert til å sette seg.
Vi mister damene!, hviskeskrek Erik. Tre sekunder senere introduserte vi oss for Leonard Cohen – og hans kompis, den britisk visesangeren Cat Stevens. Tredjemann var også musikker, men ukjent for oss. Cohen spurte hvor vi kom fra. «Norway? Where in Norway?» «Oslo!» Han lyste opp, og ba oss slå oss ned. Ivrig nevnte han Theatercafeen! Nasjonalteateret!
Han var underlig nok skikkelig godt kjent i Oslo – og vi var selvfølgelig alt for kule til å spørre om hvorfor. Først mange år seinere hørte jeg historien om Marianne Ihlen, Leonard Cohen og Hydra. De to bodde der, før de satte seg i hennes Karman Ghia, og kjørte hele veien fra Hellas til Oslo. Plutselig forsto jeg Cohen sangen «So long, Marianne».
Det ble imidlertid en hyggelig kveld på Kreta i 1980, selv om Audrey og Gabrielle ble litt snurte over at Cohen tilsynelatende var mer interessert i å snakke med oss, enn med dem. De var slett ikke vant til slikt, og det var for så vidt ikke vi heller. Men det var vi selvsagt alt for kule til å innrømme.
herringroe@hotmail.com