Kråker i lufta
04/10/19 12:00
Klassekampen 04-10-2019
Kråker i lufta
Henning Røed, sakprosaforfatter
«Så du er biolog», sa den hyggelige unge kanadiske damen. Jeg var i Vancouver, for jeg ville prøve hvordan det var å bo der. Jeg var på en fest hvor jeg bare kjente én annen.
«Ja», svarte jeg. «Vet du noe særlig om fugler?», spurte hun. «Ja, en del», sa jeg. «Var det noe spesielt du tenkte på?» «Ja, kråkefugl. Jeg vet at de regnes som veldig intelligente.»
«Hvorfor er du så interessert i kråker?»
«Jo, nå skal du høre. For noen år siden hørte jeg en masse høye lyder fra hagen vår. En kråke hadde satt seg fast i nettet vi brukte over morelltreet. Den må ha hengt der lenge. Den ene vingen var brukket, og den andre var også ødelagt. Den blødde fælt, og det var så vidt det var liv i den. I nabotrærne satt noen andre kråker, og det var de som hadde laget lydene jeg hørte. Det eneste jeg kunne gjøre var å få slutt på lidelsene dens, så det gjorde jeg.
Dagen etter gikk jeg tur i en park i nærheten da noen kråker angrep meg og fulgte etter meg helt hjem. Det samme skjedde hver gang jeg stakk nesa ut av døra, og det ble direkte plagsomt. Jeg klippet håret og brukte andre klær, men uansett hva jeg gjorde, dukka det opp kråker som lagde et helvetes bråk. Jeg følte meg rett og slett forfulgt, eller at jeg var med i en dårlig skrekkfilm.»
«Det må ha vært plagsomt», sa jeg. «Ja det ble så ille at jeg grudde meg til å gå ut», fortsatte hun. «Heldigvis hadde jeg søkt på en operaskole i London, og en dag dumpa det inn et brev om at jeg var kommet inn. Jeg flytta til London, fikk meg en hybel nær Hyde Park og begynte på skolen. Den første helgen rusla jeg en tur i parken, og da fløy en kråke på meg og hakket meg i hodet. En gjeng med kråker kom til og angrep meg helt til jeg klarte å stikke av. Det samme gjentok seg nesten hver gang jeg prøvde å gå en tur i parken», fortalte hun og så forventningsfullt på meg.
«Hm», sa jeg. Jeg hadde jo lest om forskere som oppførte seg bøllete mot kråker, og der alle som bar en maske med ansiktet til forskeren, ble angrepet, og også ofte de som hadde lignende klær. De klarer å skille mellom forskjellige menneskeansikter og delvis også klesdrakt. Jeg nevnte det. «Ja, det har jeg også lest, men hva med London da?»
«Tja, det nærmeste jeg kommer en forklaring, er at en som så ut som deg, må ha oppført seg dårlig mot de lokale kråkene. Da du dukka opp, angrep de deg.» «Ja, men de angrep ingen andre.» «Kanskje hun andre også hadde flyttet», sa jeg. Hun nikket. «Håper for hennes del at hun ikke flyttet til Vancouver», sa hun.
Herringroe@hotmail.com
Kråker i lufta
Henning Røed, sakprosaforfatter
«Så du er biolog», sa den hyggelige unge kanadiske damen. Jeg var i Vancouver, for jeg ville prøve hvordan det var å bo der. Jeg var på en fest hvor jeg bare kjente én annen.
«Ja», svarte jeg. «Vet du noe særlig om fugler?», spurte hun. «Ja, en del», sa jeg. «Var det noe spesielt du tenkte på?» «Ja, kråkefugl. Jeg vet at de regnes som veldig intelligente.»
«Hvorfor er du så interessert i kråker?»
«Jo, nå skal du høre. For noen år siden hørte jeg en masse høye lyder fra hagen vår. En kråke hadde satt seg fast i nettet vi brukte over morelltreet. Den må ha hengt der lenge. Den ene vingen var brukket, og den andre var også ødelagt. Den blødde fælt, og det var så vidt det var liv i den. I nabotrærne satt noen andre kråker, og det var de som hadde laget lydene jeg hørte. Det eneste jeg kunne gjøre var å få slutt på lidelsene dens, så det gjorde jeg.
Dagen etter gikk jeg tur i en park i nærheten da noen kråker angrep meg og fulgte etter meg helt hjem. Det samme skjedde hver gang jeg stakk nesa ut av døra, og det ble direkte plagsomt. Jeg klippet håret og brukte andre klær, men uansett hva jeg gjorde, dukka det opp kråker som lagde et helvetes bråk. Jeg følte meg rett og slett forfulgt, eller at jeg var med i en dårlig skrekkfilm.»
«Det må ha vært plagsomt», sa jeg. «Ja det ble så ille at jeg grudde meg til å gå ut», fortsatte hun. «Heldigvis hadde jeg søkt på en operaskole i London, og en dag dumpa det inn et brev om at jeg var kommet inn. Jeg flytta til London, fikk meg en hybel nær Hyde Park og begynte på skolen. Den første helgen rusla jeg en tur i parken, og da fløy en kråke på meg og hakket meg i hodet. En gjeng med kråker kom til og angrep meg helt til jeg klarte å stikke av. Det samme gjentok seg nesten hver gang jeg prøvde å gå en tur i parken», fortalte hun og så forventningsfullt på meg.
«Hm», sa jeg. Jeg hadde jo lest om forskere som oppførte seg bøllete mot kråker, og der alle som bar en maske med ansiktet til forskeren, ble angrepet, og også ofte de som hadde lignende klær. De klarer å skille mellom forskjellige menneskeansikter og delvis også klesdrakt. Jeg nevnte det. «Ja, det har jeg også lest, men hva med London da?»
«Tja, det nærmeste jeg kommer en forklaring, er at en som så ut som deg, må ha oppført seg dårlig mot de lokale kråkene. Da du dukka opp, angrep de deg.» «Ja, men de angrep ingen andre.» «Kanskje hun andre også hadde flyttet», sa jeg. Hun nikket. «Håper for hennes del at hun ikke flyttet til Vancouver», sa hun.
Herringroe@hotmail.com