Publiser diktene!
19/04/22 12:00
Klassekampen 19-04-2022
Publiser diktene!
Henning Røed, sakprosaforfatter
19. april
Det var 30 års fest hos Ida i tredje etasje i en gråbeingård på Oslos beste østkant en gang på 1980-tallet. Jeg hadde kjent Ida halve livet hennes. Mone, som var en av Idas beste venner og en utrolig inderlig, belest og flott jente, ankom festen sist av alle. Hun hadde tatt med seg bestefaren sin, en rakrygget, slank fyr. Ja vel ja, i hovedstaden kunne man altså ta med seg bestefaren sin på bursdagsfest, noterte jeg meg. Kult.
Festen tok av med presanger og taler, mye drikke, latter og god stemning. Vi satt samlet ved et langbord, og utpå kvelden reiste gamlefar seg, tok frem noen krøllete ark og begynte å deklamere dikt. Sånn lesing av egne dikt kan bli skikkelig pinlig, rakk jeg å tenke, før det ene flotte kjærlighetsdiktet etter det andre ble lest opp til etter hvert stor jubel. De var faktisk veldig gode. I en pause etter de to første hevet jeg stemmen og erklærte at dette måtte han få på trykk – dette var jo stor poesi. De neste diktene var om mulig enda bedre, selv om jeg følte at noen linjer ligna ting jeg hadde hørt før. Plagiering er aldri kult. Dette var likevel storveies – slik feiret man altså sine første 30 år i tigerstaden.
Litt seinere fikk jeg noen ord med den gamle mannen, som het Stein. Han virket lettere pinlig berørt da jeg igjen hevdet at dette måtte han få på trykk. En halv vinflaske seinere overhører jeg en av jentene fortelle at han var kjæresten til Mone, altså ikke bestefaren. Enda bra at jeg ikke hadde sagt noe høyt. Det kunne ha blitt jævla pinlig.
Festen utvikla seg med små intermessoer, flotte taler og litt klining i krokene. Det ble en av disse festene der nye relasjoner, ja selv et langvarig ekteskap, ble født. Utpå morrakvisten slo jeg følge med en annen festdeltager hjemover. Fyren betrodde meg at han var forelska i Mone og var bitter over at hun allerede hadde et forhold. Ja, til han Stein, sa jeg. Ja, fucking Mehren. Hvem har vel sjans mot Norges ypperste poet, sa han. Ja vel ja, ikke bestefar, ikke upublisert, men Norges fremste skaper av kjærlighetsdikt.
Ida elsker fortsatt å fortelle om da jeg insisterte overfor Stein Mehren at han burde få utgitt diktene sine. For bare noen få år siden vikarierte jeg en kort tid som avisbud, deriblant for denne bladfilla. Og hvem skulle ha Klassekampen, om ikke den samme poeten, men nå var han i alle fall skikkelig gammal.
herringroe@hotmail.com
Publiser diktene!
Henning Røed, sakprosaforfatter
19. april
Det var 30 års fest hos Ida i tredje etasje i en gråbeingård på Oslos beste østkant en gang på 1980-tallet. Jeg hadde kjent Ida halve livet hennes. Mone, som var en av Idas beste venner og en utrolig inderlig, belest og flott jente, ankom festen sist av alle. Hun hadde tatt med seg bestefaren sin, en rakrygget, slank fyr. Ja vel ja, i hovedstaden kunne man altså ta med seg bestefaren sin på bursdagsfest, noterte jeg meg. Kult.
Festen tok av med presanger og taler, mye drikke, latter og god stemning. Vi satt samlet ved et langbord, og utpå kvelden reiste gamlefar seg, tok frem noen krøllete ark og begynte å deklamere dikt. Sånn lesing av egne dikt kan bli skikkelig pinlig, rakk jeg å tenke, før det ene flotte kjærlighetsdiktet etter det andre ble lest opp til etter hvert stor jubel. De var faktisk veldig gode. I en pause etter de to første hevet jeg stemmen og erklærte at dette måtte han få på trykk – dette var jo stor poesi. De neste diktene var om mulig enda bedre, selv om jeg følte at noen linjer ligna ting jeg hadde hørt før. Plagiering er aldri kult. Dette var likevel storveies – slik feiret man altså sine første 30 år i tigerstaden.
Litt seinere fikk jeg noen ord med den gamle mannen, som het Stein. Han virket lettere pinlig berørt da jeg igjen hevdet at dette måtte han få på trykk. En halv vinflaske seinere overhører jeg en av jentene fortelle at han var kjæresten til Mone, altså ikke bestefaren. Enda bra at jeg ikke hadde sagt noe høyt. Det kunne ha blitt jævla pinlig.
Festen utvikla seg med små intermessoer, flotte taler og litt klining i krokene. Det ble en av disse festene der nye relasjoner, ja selv et langvarig ekteskap, ble født. Utpå morrakvisten slo jeg følge med en annen festdeltager hjemover. Fyren betrodde meg at han var forelska i Mone og var bitter over at hun allerede hadde et forhold. Ja, til han Stein, sa jeg. Ja, fucking Mehren. Hvem har vel sjans mot Norges ypperste poet, sa han. Ja vel ja, ikke bestefar, ikke upublisert, men Norges fremste skaper av kjærlighetsdikt.
Ida elsker fortsatt å fortelle om da jeg insisterte overfor Stein Mehren at han burde få utgitt diktene sine. For bare noen få år siden vikarierte jeg en kort tid som avisbud, deriblant for denne bladfilla. Og hvem skulle ha Klassekampen, om ikke den samme poeten, men nå var han i alle fall skikkelig gammal.
herringroe@hotmail.com