Hasses onkel
31/05/18 20:23
Klassekampen 31-05-2019
Hasses onkel
Av Henning Røed.
– Det er onkelen min, ropte Hasse begeistret. En svær åpen amerikaner kjørte opp på sida av oss. All min erfaring med Hasses skryt hadde gjort meg skeptisk til alt snakket om denne nye onkelen, men her var beviset. Dette var i Horten helt på begynnelsen av 1960-tallet og vi rusla bort for å beundre Cadillacen. Onkelen hadde svart skinnjakke og rockesveis og ved siden av ham satt en blondine med oppsatt hår.
– Her er penger til godteri, sa han og knipsa en femmer til Hasse, og vi gikk inn på Tipp-Topp og handla iskrem, brus og lakris.
Vi takka ja til en kjøretur. Hasse og jeg var seks år og klarte så vidt å se over baksetet, mens lillebror Lasse på fire og et halvt så ingen ting.
Bilen krusa noen ganger opp og ned Storgata, før kursen ble satt ut mot bondelandet.
– Du har ikke glemt søndagsmiddag hos mor og far, utbrøt dama langt om lenge.
– Ja da, ikke mas. Vi rekker det.
– Det er bare en halvtime til.
– Det er ikke noe problem, sa onkelen og stoppa ved en øde melkerampe.
– Her må dere av, sa han.
Vi så bilen forsvinne rundt en sving på den støvete veien. Langt borte i det fjerne gikk noen kuer på et jorde. Vi satte oss på melkerampa, og dingla med kortbuksebeina. Timene gikk og etter en lang stund prøvde jeg meg.
– Når tror du han onkelen din kommer tilbake?
Hasse dro litt på det, og jeg forsto at han ikke visste. Etter hvert ble det veldig mørkt. Veien var øde og vi hadde ikke sett tegn til folk, men nå kom et par frontlys sakte rullende mot oss. Bilen stoppet, og noen satte lyset fra en lommelykt rett på oss.
– Hvem er dere, og hva gjør dere her, spurte en sint mannsstemme.
– Jeg er Henning, og dette er Lasse og Hasse, og vi venter på onkelen til Hasse, svarte jeg høflig.
– Hvor kommer dere fra da, spurte den brumlete stemmen, men det var vanskeligere å svare på.
– Åsgata, forsøkte jeg meg med. For var ikke vi tre og Freddy kjent som Åsgatas skrekk.
– Dere får bli med meg, sa stemmen, og vi satte oss lydig inn i den svarte bilen. Etter en lang kjøretur stoppa det som viste seg å være en politibil foran politistasjonen i Horten. Utafor sto mora til Hasse og mamma og pappa.
– Hvor har dere vært, ropte mora til Hasse sint. Hun var rødhåra og tillitsmann på den lokale tekstilfabrikken og gikk alltid forrest i 1. mai toget.
– Vi har vært på biltur med onkel, svarte Hasse.
– Hvor mange ganger må jeg fortelle deg at du ikke har noen onkel, skreik hun.
– Du har ingen onkel, gjentok hun matt.
herringroe@hotmail.com
Hasses onkel
Av Henning Røed.
– Det er onkelen min, ropte Hasse begeistret. En svær åpen amerikaner kjørte opp på sida av oss. All min erfaring med Hasses skryt hadde gjort meg skeptisk til alt snakket om denne nye onkelen, men her var beviset. Dette var i Horten helt på begynnelsen av 1960-tallet og vi rusla bort for å beundre Cadillacen. Onkelen hadde svart skinnjakke og rockesveis og ved siden av ham satt en blondine med oppsatt hår.
– Her er penger til godteri, sa han og knipsa en femmer til Hasse, og vi gikk inn på Tipp-Topp og handla iskrem, brus og lakris.
Vi takka ja til en kjøretur. Hasse og jeg var seks år og klarte så vidt å se over baksetet, mens lillebror Lasse på fire og et halvt så ingen ting.
Bilen krusa noen ganger opp og ned Storgata, før kursen ble satt ut mot bondelandet.
– Du har ikke glemt søndagsmiddag hos mor og far, utbrøt dama langt om lenge.
– Ja da, ikke mas. Vi rekker det.
– Det er bare en halvtime til.
– Det er ikke noe problem, sa onkelen og stoppa ved en øde melkerampe.
– Her må dere av, sa han.
Vi så bilen forsvinne rundt en sving på den støvete veien. Langt borte i det fjerne gikk noen kuer på et jorde. Vi satte oss på melkerampa, og dingla med kortbuksebeina. Timene gikk og etter en lang stund prøvde jeg meg.
– Når tror du han onkelen din kommer tilbake?
Hasse dro litt på det, og jeg forsto at han ikke visste. Etter hvert ble det veldig mørkt. Veien var øde og vi hadde ikke sett tegn til folk, men nå kom et par frontlys sakte rullende mot oss. Bilen stoppet, og noen satte lyset fra en lommelykt rett på oss.
– Hvem er dere, og hva gjør dere her, spurte en sint mannsstemme.
– Jeg er Henning, og dette er Lasse og Hasse, og vi venter på onkelen til Hasse, svarte jeg høflig.
– Hvor kommer dere fra da, spurte den brumlete stemmen, men det var vanskeligere å svare på.
– Åsgata, forsøkte jeg meg med. For var ikke vi tre og Freddy kjent som Åsgatas skrekk.
– Dere får bli med meg, sa stemmen, og vi satte oss lydig inn i den svarte bilen. Etter en lang kjøretur stoppa det som viste seg å være en politibil foran politistasjonen i Horten. Utafor sto mora til Hasse og mamma og pappa.
– Hvor har dere vært, ropte mora til Hasse sint. Hun var rødhåra og tillitsmann på den lokale tekstilfabrikken og gikk alltid forrest i 1. mai toget.
– Vi har vært på biltur med onkel, svarte Hasse.
– Hvor mange ganger må jeg fortelle deg at du ikke har noen onkel, skreik hun.
– Du har ingen onkel, gjentok hun matt.
herringroe@hotmail.com