Vi der pløie Bølgen blaa
07/05/20 12:00
Klassekampen 07-05-2020
Vi der pløie Bølgen blaa
Av Henning Røed
Sytten år gamle Albert fikk tak i blåsa, og faren begynte å dra lina. Det var en av disse dager med spak vind da ingen betenkte sig på å ro ut. Det eneste var at det snødde sterkt og han var svart vest i havet.
Litt utpå dagen begynt det brått å blåse kraftig fra nord, og snøfokket var blitt så tett at de ikke lenger kunne skimte Vestvågøy. Det kom noen rare krusninger på sjøen, og plutselig var havet i et rokk. En linebåt fór forbi i snøfokket, og den erfarne høvedsmannen ropte «kom dere for guds skyld på land!» Faren grep kniven og kuttet lina, men før de fikk opp seilet, gikk båten full av vann. Albert forsvant ned i det iskalde vannet som sugde ham ned i dypet.
Bygdeboka for Vega beskriver ulykkesdagen slik: «25 januar 1893 ble syv av de som var reist på Lofotfiske fra Vega tatt av havet. Blant dem var den 52-årige fiskerbonden Nils Mortensen Næss og sønnen, den snart atten år gamle Albert. Nils etterlot seg konen, Marianne Jonsdatter.» Denne onsdagen døde over 130 på Lofotfisket. Når noen «gikk bort på sjøen», rammet det ikke «bare» én, men mange. Marianne satt igjen med 15 år gamle Elevine, som hun ikke kunne underholde. Hun måtte derfor flytte til Oslo, der hun fikk jobb hos kjøpmann Ihlen, og streng beskjed om å kvitte seg med nordlandsdialekten. Ellers ville hun miste jobben.
Den verste stormen vi kjenner til, var storstormen 11. februar 1849, der bortimot 500 fiskere døde. Fiskerne kom fra Hordaland i sør til Finnmark i nord, og etterlot tusener av hustruer, kjærester og farløse barn. Selv i dag er dødsfall under fiske den aller viktigste dødsårsaken blant yrkesaktive i Norge. Det er ti ganger farligere å være fisker enn å være bonde. Det regnes som det farligste yrke i USA og Canada, og i England er det dokumentert at det var seks ganger farligere enn det nest farligste yrket – kullgruvearbeider.
Regner vi med et snitt på hundre døde per år og tusen år med fiske, har det å pløye og høste havet kostet opp mot hundre tusen liv. Ikke minst av dette grunn er det ingen i Norge som har større eiendomsrett til fisken enn andre. Og i alle fall ikke høyresidas sofaredere, oligarker og kvotebaroner. Fiskeressursene tilhører fellesskapet, og alle oss som har mistet slekt på havet. Vi som fortsatt husker sytten år gamle Albert, oldefar Nils Mortensen Næss og fars mor – Elevine Josefine Nilsdatter Næs som måtte til Oslo for å skaffe seg mat og tak over hodet.
Herringroe@hotmail.com
Vi der pløie Bølgen blaa
Av Henning Røed
Sytten år gamle Albert fikk tak i blåsa, og faren begynte å dra lina. Det var en av disse dager med spak vind da ingen betenkte sig på å ro ut. Det eneste var at det snødde sterkt og han var svart vest i havet.
Litt utpå dagen begynt det brått å blåse kraftig fra nord, og snøfokket var blitt så tett at de ikke lenger kunne skimte Vestvågøy. Det kom noen rare krusninger på sjøen, og plutselig var havet i et rokk. En linebåt fór forbi i snøfokket, og den erfarne høvedsmannen ropte «kom dere for guds skyld på land!» Faren grep kniven og kuttet lina, men før de fikk opp seilet, gikk båten full av vann. Albert forsvant ned i det iskalde vannet som sugde ham ned i dypet.
Bygdeboka for Vega beskriver ulykkesdagen slik: «25 januar 1893 ble syv av de som var reist på Lofotfiske fra Vega tatt av havet. Blant dem var den 52-årige fiskerbonden Nils Mortensen Næss og sønnen, den snart atten år gamle Albert. Nils etterlot seg konen, Marianne Jonsdatter.» Denne onsdagen døde over 130 på Lofotfisket. Når noen «gikk bort på sjøen», rammet det ikke «bare» én, men mange. Marianne satt igjen med 15 år gamle Elevine, som hun ikke kunne underholde. Hun måtte derfor flytte til Oslo, der hun fikk jobb hos kjøpmann Ihlen, og streng beskjed om å kvitte seg med nordlandsdialekten. Ellers ville hun miste jobben.
Den verste stormen vi kjenner til, var storstormen 11. februar 1849, der bortimot 500 fiskere døde. Fiskerne kom fra Hordaland i sør til Finnmark i nord, og etterlot tusener av hustruer, kjærester og farløse barn. Selv i dag er dødsfall under fiske den aller viktigste dødsårsaken blant yrkesaktive i Norge. Det er ti ganger farligere å være fisker enn å være bonde. Det regnes som det farligste yrke i USA og Canada, og i England er det dokumentert at det var seks ganger farligere enn det nest farligste yrket – kullgruvearbeider.
Regner vi med et snitt på hundre døde per år og tusen år med fiske, har det å pløye og høste havet kostet opp mot hundre tusen liv. Ikke minst av dette grunn er det ingen i Norge som har større eiendomsrett til fisken enn andre. Og i alle fall ikke høyresidas sofaredere, oligarker og kvotebaroner. Fiskeressursene tilhører fellesskapet, og alle oss som har mistet slekt på havet. Vi som fortsatt husker sytten år gamle Albert, oldefar Nils Mortensen Næss og fars mor – Elevine Josefine Nilsdatter Næs som måtte til Oslo for å skaffe seg mat og tak over hodet.
Herringroe@hotmail.com