Røde Emma
16/04/19 12:00
Klassekampen 16-04-2019
Røde Emma
Av Henning Røed.
Den eldre ubarberte og forfylla fyren stoppet opp ved bordet vårt på et nesten tomt Lorry. Jeg hadde tidligere observert hvordan han i smug hadde drukket av en liten flaske han hadde på innerlomma.
Hørte jeg at dere nevnte Emma Goldman, spurte han og slo seg ned. Ole bekreftet det, men samtalen dreide seg raskt over på litteratur. Alkisen var skikkelig belest, altså ikke kun en drukkenbolt. Han dro frem flaska, som før hadde inneholdt hårvann og bød på en støyt. Vi takket raskt nei og kikket oss nervøst rundt. Vi var så vidt gamle nok til å få servering, og hadde ikke lyst til å bli kastet ut.
Hva med norske forfattere, spurte han. Leser dere dem? Bjørneboe, sa jeg. Fyllefanten ristet irritert på hodet, mens jeg fremhevet Jonas og Blåmann. Hva med Haiene, var ikke den direkte svak? Fordi den foregikk til sjøs, sa jeg og benyttet anledningen til å latterliggjøre anmeldelsen jeg hadde lest i litteraturtidsskriftet Vinduet: «Det finnes allerede en allegorisk sjøroman, nemlig Moby Dick.»
Alkisen forsvant retning doen. Henning, du imponerer, sa Ole og gliste: Jeg så forundret på ham. Her diskuterer du Bjørneboes bøker med forfatteren selv. Og du er helt uanfektet. Hva!? Når jeg tenkte meg om lignet fyren en ubarbert versjon av forfatteren fra fotoet på baksiden av Paxbøkene. Hvorfor er dere interessert i Emma Goldman, spurte han da han kom tilbake. Ole la ut om at hun var mot alt dårlig og for alt bra. Mot et USA som prøvde å knekke en fri og uavhengig fagbevegelse. Mot Stalins diktatur. Mot Hitler, Franco og nazismen. En tidlig og tydelig feminist som ikke lot seg pelle på nesa av noen. Jeg fremhevet den dypt ærlige og utleverende selvbiografien «Living my Life». Det viste seg at forfatteren visste minst like mye om Emma som oss. Hvorfor? Jo, han holdt på å skrive en bok om henne. Her dro Ole frem en enkel pennetegning han hadde gjort av Goldman. Denne endte et par år seinere opp på forsiden av Røde Emma, som ble publisert etter Bjørneboes brå død. Opplaget ble konfiskert av politiet etter at kona ikke ville godkjenne den halvferdige boka. Til den som har tatt mitt eksemplar: Lever den tilbake – den er et kjært minne.
herringroe@hotmail.com
Røde Emma
Av Henning Røed.
Den eldre ubarberte og forfylla fyren stoppet opp ved bordet vårt på et nesten tomt Lorry. Jeg hadde tidligere observert hvordan han i smug hadde drukket av en liten flaske han hadde på innerlomma.
Hørte jeg at dere nevnte Emma Goldman, spurte han og slo seg ned. Ole bekreftet det, men samtalen dreide seg raskt over på litteratur. Alkisen var skikkelig belest, altså ikke kun en drukkenbolt. Han dro frem flaska, som før hadde inneholdt hårvann og bød på en støyt. Vi takket raskt nei og kikket oss nervøst rundt. Vi var så vidt gamle nok til å få servering, og hadde ikke lyst til å bli kastet ut.
Hva med norske forfattere, spurte han. Leser dere dem? Bjørneboe, sa jeg. Fyllefanten ristet irritert på hodet, mens jeg fremhevet Jonas og Blåmann. Hva med Haiene, var ikke den direkte svak? Fordi den foregikk til sjøs, sa jeg og benyttet anledningen til å latterliggjøre anmeldelsen jeg hadde lest i litteraturtidsskriftet Vinduet: «Det finnes allerede en allegorisk sjøroman, nemlig Moby Dick.»
Alkisen forsvant retning doen. Henning, du imponerer, sa Ole og gliste: Jeg så forundret på ham. Her diskuterer du Bjørneboes bøker med forfatteren selv. Og du er helt uanfektet. Hva!? Når jeg tenkte meg om lignet fyren en ubarbert versjon av forfatteren fra fotoet på baksiden av Paxbøkene. Hvorfor er dere interessert i Emma Goldman, spurte han da han kom tilbake. Ole la ut om at hun var mot alt dårlig og for alt bra. Mot et USA som prøvde å knekke en fri og uavhengig fagbevegelse. Mot Stalins diktatur. Mot Hitler, Franco og nazismen. En tidlig og tydelig feminist som ikke lot seg pelle på nesa av noen. Jeg fremhevet den dypt ærlige og utleverende selvbiografien «Living my Life». Det viste seg at forfatteren visste minst like mye om Emma som oss. Hvorfor? Jo, han holdt på å skrive en bok om henne. Her dro Ole frem en enkel pennetegning han hadde gjort av Goldman. Denne endte et par år seinere opp på forsiden av Røde Emma, som ble publisert etter Bjørneboes brå død. Opplaget ble konfiskert av politiet etter at kona ikke ville godkjenne den halvferdige boka. Til den som har tatt mitt eksemplar: Lever den tilbake – den er et kjært minne.
herringroe@hotmail.com